3.) NFL kjeftet på Dag Otto Lauritzen 12. September 2017. NFL: Norges Fremste Langdistansesyklist.

.
3.) NFL kjeftet på Dag Otto Lauritzen 12. September 2017. NFL: Norges Fremste Langdistansesyklist.
.
(Dette innlegget inneholder unøyaktigheter og blir ferdigskrevet en annen gang...) 
.
En time før jeg begynte å skrive dette innlegget så jeg, for første gang i mitt liv, eks sykkelproff Dag Otto Lauritzen - og jeg gikk straks bort til han og kjeftet på han...
For for noen uker siden sa ubetenksomme Dag Otto at man må få øyekontakt med bilistene som kommer fra sidegater for å få opprette en forståelse for at syklisten har forkjørsrett og at bilisten derfor stopper.
.
Jeg har selvutnevnt meg til tittelen NFL: Norges Fremste Langdistansesyklist etter at jeg i tidsrommet 1988 - 2008 syklet på 6 lange sykkelturer i utlandet bare avbrutt av arbeidsopphold i Norge.
Tilsammen 50 land og vel 150.000 kilometer syklet utenfor Vest-Europa.
- Og jeg sykler stykkevis og delt dvs at jeg sykler et halvt kontinent ett år, krysser mitt eget sykkelspor og sykler resten av kontinentet et annet år. Hvis jeg sykler fra Ventspils i Latvia til Denver, Colorado USA har jeg syklet jorden rundt - stykkevis og delt - tre ganger og jeg vil da gå inn i verdenseliten av verdens fremste langdistansesyklister.
.
Dag Otto Lauritzen ble kjent da jeg var i utlandet og reiste - og senere begynte å kun sykle - så han betyr ikke så mye for meg. Jeg har ikke noen helter av noen slag men nærmeste sykkelhelt må være Heinz Stucke som i 1963 syklet ifra Vest-Tyskland for å - den gang da ikke planlagt - å bli verdens fremste langdistansesyklist.
Til tross for at Dag Otto Lauritzen ikke er min helt ble jeg allikevel "Star struck" og fikk problemer med å forklare meg. Da jeg kom imot han med utstrakt hånd gjorde han det alle andre med sviktende hukommelse gjør, han lot som om han husket meg fra "hvor var det nå igjen?"
Johan Kaggestad gikk forbi og Christian Paasche var nok i nærheten også.
Dag Otto foreslo at Johan ville være interessert i min historie, men hvis Dag Otto får pulsen min opp i 150 får nok et TV kamera og en - gulp - kjempe ekkel mikrofon pulsen min opp i 200, så jeg nektet og gikk raskt vekk i panikk.
Noen kom med sin smartphone for å ta selfie med Dag Otto og jeg tenkte bryskt:
.
"You may be famous Dag Otto Lauritzen but I, Åsmund Agdestein, is the real STAR for the future!"
.
I over ett år har jeg, omtrent en gang i uken, snakket med en annen av TV 2 sine sporteksperter. For en drøy uke siden fikk "Cheap Charlie" TV 2 til å filme han i England for et ett sekund langt innslag der det skulle se ut som om han signerte noe et fan ville ha signert. Jeg er temmelig sikker på at han hadde kjøpt en 10P kulepenn og testet den grundig, slik at han ikke trengte å dra hele TV 2 sitt TV crew tilbake for å bytte pennen...
.
Etter DET TV 2 innslaget sier jeg alltid det samme når jeg ser fotball eksperten:
 "You may be famous but I'm the STAR!"(Betsson reklame.)
 Han ler som om det er en spøk...
.
Mye av verdens-syklingen min var aksjefinansiert og i 1997 tjente 425.000  (502.000) NOK på aksjer jeg selv hadde plukket ut mens jeg syklet i utlandet.
Jeg tok aldri råd fra megler, men jeg husker at jeg syklet på sør øyen av New Zealand i 1997 og jeg ringte min megler for å selge alle aksjene mine i et selskap som bare hadde gått og gått. "Har du DE og!" gispet han av beundring hvor på jeg spurte hva jeg burde investere pengene i?
"Detec AS - de kommer helt sikkert til å doble seg slik markedet er nå!" Svarte megleren lykkelig - han hadde funnet "an even bigger fool". Så jeg kjøpte Detec AS - og til slutt eide jeg 1,25% av selskapets aksjer.
.
Så var jeg på en ny sykkeltur, denne gang fra Thailand via Laos, Kina og Mongolia til Sibir. Det er EN ting som jeg som syklist er litt kjent for og det er første gangen jeg skulle krysse grensen mellom Mongolia og Russland. Det var sommeren 1998. Jeg hadde syklet over en flik av det Tibetanske Platået i Sichuan provinsen da jeg stoppet noen dager i byen Lanzhou i Gansu provins for å besøke PSB for å forlenge mitt visum. Uten å vite det var den Bergenske syklisten Helge H. i byen også for å forlenge sitt visum. Lanzhou har to PSB for forlenging av visum ett for provinsen Gansu og ett for byen Lanzhou. I 1998 brukte jeg PSB Gansu mens jeg i 2002 brukte PSB Lanzhou. Det kan være grunnen til at vi ikke traff hverandre - vi brukte forskjellig PSB.
Senere skrev Helge H. at han var den første Nordmann til å krysse Kina på sykkel, men det var han ikke. Jeg slo Helge H. med flere uker, i tillegg krysser man et land ved å sykle grense til grense eller hav til grense. H.H. syklet ifra Beijing - og det er flere hundre år før Beijing ligger ved havet...
.
For første gang syklet jeg sen kveld gjennom "verdens mest forurensede by" Dandong og en dag eller to kom jeg til en liten by som hadde en spillsalong som var åpen om natten. Det var 1998 og Norge skulle spille mot Brazil i fotball. Eneste problem, byen hadde av en eller annen grunn innført portforbud om natten. Så ville jeg se kampen måtte jeg enten overnatte i spillsalongen eller spille dum utlending og klatre ut vinduet og over gjerdet om natten. Jeg bestemte meg for å spille dum utlending men da natten kom spilte Norge - og vant - og jeg sov meg igjennom det hele...
.
Så fikk jeg for første gang oppleve Kinas merkelige "INGEN får sykle over grensen politikk". I grensebyen Erlian nektet vaktene meg å sykle over selve grensen og jeg måtte ta sykkelen ombord i en lastebil. Dette gjorde meg helt fortvilet for mine egne regler tilsier at eneste akseptabel grunn for å ta min sykkel ombord i et kjøretøy er hvis jeg selv er død eller døende. Kina forstår ikke slike regler så i vel en kilometer satt jeg på med en lastebil. Og SÅ syklet jeg for første gang Gobi ørkenen. Sen kveld fikk jeg en militær jeep etter meg, ikke fordi det var ulovlig for meg å være der, men fordi de ser det som den ultimate stupiditet å sykle der. Da gikk det ingen vei igjennom ørkenen så jeg fulgte spor i sanden. Med jeepen etter meg forsto jeg at enten måtte jeg sykle ifra jeepen eller så ville jeg bli kommandert ombord i jeepen. Jeg syklet terreng som jeg aldri har syklet terreng før og ganske riktig jeepen satte seg fast og jeg slapp unna...
I Ulaan Baatar traff jeg på en syklist som hadde syklet med Heinz Stucke mens Sovjetunionen ble oppløst - og de hadde syklet lange distanser uten visum - for alt var et kaos da...
Utlendingen var nå gift og hadde en stesønn - og misunnelig sa han at han trodde jeg var den første utlendingen som hadde krysset Mongolia siden den Mongolske revolusjonen i 1990.

Ulaan Baatar manglet i 1998 MANGE av sine kumlokk og så man ikke hvor man syklet eller gikk kunne man bli alvorlig skadet. De skyldte på Kineserene og påsto at de hadde tatt dem for å selge dem som skrapmetall.
For et par dager siden ble flere kumlokk stjålet i Skien - kanskje er det Kinesere på ferde i Skien også - eller kanskje Skien har SÅ fine kumlokk at noen selger de på ebay som kunst?



Jeg krysset Mongolia igjen i 2004 på min sykkeltur fra Petropavlsk via Ulan Ude og Ulaan baatar til Erlian. Grensen Russland - Mongolia syklet jeg over i 2004 uten problemer - for ingen husket meg igjen... I 2002 syklet jeg igjen fra Thailand, med små vei forandringer til Ulaan Baatar. Da ble jeg igjen nektet å sykle over grensen. Så i 2004, etter å ha blitt sannsynligvis den første i verdenshistorien til å ha krysset Gobi ørkenen tre ganger - og det hver gang om sommeren - ble jeg igjen nektet å krysse grensen. Men jeg visste råd, jeg tok toget tilbake til Ulaan Baatar og gikk til øverste grensemyndighet og fikk dem til å utstede meg en spesialtillatelse.
Det var vel da jeg gikk og ventet på toget tilbake til grensen at jeg fikk oppleve det typisk Amerikanske - og utrolig pinlige - "truserøsk". Bak meg hadde jeg to meget fulle Mongolske menn og en meget full Mongolsk kvinne. Plutselig kjenner jeg to hender gripe ned i bukselinningen bakfra gripe tak i underbuksen min og røske til. Ehhhh.. ja hvordan reager man på slikt? Kvinnen reagerte umiddelbart og ga han en slik skyllebøtte av en omgang at han sto der med senket hode som om han var en hund...
.
Det var SÅ uvant for meg å ta tog at jeg greide å misforstå og tro at toget som sto på perrongen skulle motsatt vei. Etter en ekstra natt i Ulaan Baatar - helt uten flere truserøsk - tok jeg toget tilbake til grensen hvor sykkelen ventet på meg. Triumferende med tillatelse i hånd fikk jeg sykle over grensen EN gang. Men så ville ikke Kina slippe meg inn fordi det var for seint på dagen så jeg syklet tilbake til den Mongolske grensebyen og krysset dermed grensen for andre gang. Neste morgen var jeg tidlig over grensen - som jeg dermed hadde krysset TRE ganger - og jeg passerte den Kinesiske grensekontrollen uten problemer - men de synes at det var litt spesielt at jeg hadde gått til SÅ mye trøbbel bare for å kunne krysse en grense på sykkel... Men det var altså i 2004 da de hadde bygget vei fra Ulaan Baatar og nesten helt frem til Seinsand.
.
Tilbake til 1998. Jeg syklet ifra Ulaan Baatar og til grensen. Like før grensen traff jeg på veiarbeidere som skulle sykle omkapp for å få en eller annen premie. Om jeg ville være med? De smilte og mente nok at jeg ikke hadde noen sjangse. Ivei vi syklet først på hovedveien deretter på en sti i en bratt nedoverbakke. De med bremsene på og jeg med full guffe. Når jeg tok igjen noen kom jeg med gutturale Mongolske lyder og de andre bare forsvant ut av min bane
.
.
.
OK - nå må jeg slutte men jeg forbedrer innlegget en annen dag...
.
.



Jeg syklet til veiens ende ved "Chernochevsk" et par dager forbi Cita. Med minus 10 grader i teltet mitt om natten forsto jeg at jeg ikke kunne prøve på måfå og se hvor langt jeg kunne komme uten vei så jeg tok toget til en dags sykling før Blagovesensk. Kursen på Detec AS stupte og jeg syklet videre via Khabarovsk til Vladivostok hvor jeg måtte ordne opp i mine visa problemer da jeg ikke hadde registrert mitt visa slik jeg skulle. Omsider syklet jeg videre fra et Vladivostok hvor lokalbefolkningen, sammen med resten av Russland, fortvilte over en verdiløs Rubel. Boris Jeltsin hadde kjørt økonomien i grøften og banet vei for det som skulle bli det kriminelle oppsopet - og fremtidige Riksrettstraffede - vladimir putin. Ut av Vladivostok hadde jeg det samme problemet som inn til Vladivostok. Store SUV'ere som raste forbi meg uten hensyn. Eneste grunn til at jeg ikke følte at jeg var i fare? Vladivostok får sinbiler fra Japan og har derfor rattet på feil side, noe som gjør at bilistene kan vurdere ned til centimeteren hvor nær de er meg.
Fra Vladivostok syklet jeg til grensen med Nord Korea og satt en times tid og lekte spion mens jeg fotograferte jernbanebroen over til Nord Korea. Ikke en eneste Russisk soldat brydde seg om hva jeg holdt på med, sannsynligvis gjorde de det andre Russere gjorde fortvilte og kastet sine verdiløse kopek mynter i veikanten...
- Og så gjorde jeg omtrent det dummeste jeg har gjort i hele mitt liv: Der som grensene mellom Russland, Kina og Nord Korea møtes slo jeg opp teltet mitt i buskaset - UTEN å tenke på at stedet sannsynligvis var fullt av landminer...
Jeg overnattet en natt til før jeg skulle krysse grensen til Kina og om morgenen somlet jeg fælt for jeg måtte ta farvell med mine kjære Russiske mykporno blader. Jeg kom om sider til grensen 30 minutter før den stengte. Immigrasjonsmyndighetene  ble øyeblikkelig sur fordi jeg ikke hadde fulgt registrasjons prosedyren ved ankomst. Kina nekter syklister over grensen så jeg ble beordret opp i en pick-up rett over grensen. Så syklet jeg noen dager på en grusvei som var stengt for utlendinger. Veisperringene med veibom snek jeg meg forbi og jeg hadde øre plugger plugget inn i min "Sony Walkman" slik at jeg kunne påstå at jeg ikke hadde hørt eventuelle rop om å stoppe. Grusveien gikk til tider helt opp til den da så vesle grense elven. Jeg så soldater patruljere to og to - skjønt det var mere slentring enn patruljering... Jeg så et svært portrettmaleri av deres da avdøde leder Kim Il-sung, men å stoppe for å fotografere turte jeg ikke av frykt for at de som nok så meg, ikke ville ha tolerert at jeg tok et bilde som beviste at jeg hadde brutt loven ved å sykle på en grusvei stengt for utlendinger. Veien var til tider kupert og lastebiler med hele felte trær utgjorde en fare. I svingene feide de alt, inkludert syklister rett ut av veien... Så ble grenseelven stor og i Dandong kunne jeg ha reist til Nord Korea på dagstur, men i likhet med Russeres økonomi hadde min egen økonomi kollapset pga nesten verdiløse Detec AS aksjer...
Jeg syklet til Dalian og innså at jeg ikke hadde noe annet valg enn å reise tilbake til Norge. Ferge til Shanghai og tok til Kunming. Solgte sykkelen min til en Amerikaner som bodde i Kunming. Da jeg fortalte han om den forbudte grenseveien ble han nesten rørt til tårer og sa at "Tenk at SLIKE steder ennå finnes i denne verden!"
.
Atle Pedersen?
Skulle jeg komme med et poeng i dette blogginnlegget?
Å, ja!
At bilister tar hensyn til syer noe som skjer i en drømmeverden som eksiterer for Atle Pedersen men som ikke eksisterer for jordnære meg... - Og da jordnær i direkte betydning. Jeg husker i 2002 jeg kom syklende fra Kashgar i Xinxijang provinsen i Kina over den eneste grenseovergangen åpen for syklister. Jeg hadde syklet over et forferdelig høyt dobbeltpass syklet "rundt" et stort vann og kom inn mot en liten Kirgistansk landsby. Der kommer en gammel Sovjetbygget bil ut fra en bensinstasjon og så plutselig får den en fart som skal være fysisk umulig for en Sovjetbygget bil. en kjører rett inn i bakhjulet mitt og jeg går over styret.
Så skjer det samme som har skjedd to tre ganger før, jeg ser på min tommel og begynner å krangle med meg selv om hvorvidt den er brukket eller kun ute av ledd. "Ute av ledd" vinner igjen og jeg brakk den på plass. Bilisten beklager seg og jeg trekker på skuldrene, for hva kan jeg gjøre annet enn å koble fra bakbnremsene og trille sykkelen med 8-talls bakhjulet til nærmeste overnattingsted. Så gjorde jeg det samme som jeg hadde gjort to tre ganger før:
1.) Jeg bruker tanntråd til å sette "Swiss spokes" spilene i riktig posisjon.
2) Jeg tar av bakfelgen - billige 10 dollars Alexrims UTEN "øyenvipper" er de sterkeste og beste. Jeg har brukt LANGT dyrere felger som sprekker grunnet dårlige veier og 20-25 kilos opp pakning.
3.) Jeg hopper på bakfelgen til den blir omtrent bein.
4.) jeg tar av fremfelgen og plasserer den på bakhjulet der spilene allerede står i rett posisjon.
5.) Jeg tar bakfelgen og setter den på fremhjulet der spilene står klar i posisjon.
6.) Jeg bruker timer på å få balansert begge felgene riktig. hvis bakhjulet ikke er nært 100% korrekt, begynner selv de beste "Swiss spokes" å brekke...
.
Hva var det med vesle, solbrune Atle Pedersen igjen?
Å, ja!
Stol aldri på bilister. Følg med bilistene som kommer fra sidegatene MEN IKKE la dem se at du følger med dem! La dem tro at du IKKE har sett bilen for DA tør de ikke å kjøre deg rett ned. Husk på at i de fleste av verdens land er syklisten den minst viktige trafikanten.
En buss med 50 passasjerer er ifølge buss sjåføren 51 ganger viktigere enn en syklist. Bit det i deg hvis bilistene ikke tar hensyn. I mange av verdens land er oppfattningen fremdeles den eldgamle: Jeg er født her jeg tilhører dette stedet og dette landet, DU er en fremmed derfor vil du tape i enhver konflikt.
I Oktober 1991 syklet jeg fra San Francisco til La Paz på Baha California ferge til Mazatlan sykkel til forbi Colon i Panama. Så kano over en elv før gående i dagesvis på stier og strender til jeg kom til ugjennomtrengelig mangroveskog. Noen tok meg forbi mangroveskogen og jeg fortsetter min vandring med sykkel, muligens den første sykkelen som noen gang hadde vært der... Så kommer jeg til ny ugjennomtrengelig mangroveskog og der finner jeg to som baler med å få tennpluggen ut av en båtmotor - og der kommer jeg med den eneste skiftenøkkelen i mils omkrets.
I takknemlighet tok de meg videre til øyene der de bittesmå Cuna indianerene bor og de er SÅ små at de - utrolig nok - er enda mindre enn Atle Pedersen...
.
Så fortsetter jeg med øy hopping til jeg kommer frem til livsfarlige Turbo i Colombia. Så syklet jeg via Cartahena til Venezuela, før grensen hakket jeg istykker machete bladet og grav la macheten min som jeg hadde kjøpt i Colon.
Ved den flere kilometer lange Maracaibobroen ble jeg nektet å sykle fordi det er farlig. HVORFOR er det farlig ville jeg vite. Nei DET ville de ikke fortelle meg. Så jeg spurte om de ville skyte meg hvis jeg bare syklet uansett forbudet. "Ja" sa vaktene. "Sykler du skyter vi deg." Så DERFOR er det farlig å sykle over broen, vaktene kommer til å skyte. Om de skyter for å drepe eller kun for å skade, glemte jeg å spørre om. "Putt bilen på et lasteplan" sa vaktene. "Den eneste mulighet for at min sykkel havner på et lasteplan er hvis jeg er død!" svarte jeg.
Biltranspotrt er fusk og ulovlig ifølge mine regler, mens båttransport er lovlig... Jeg ned til vannkanten og prøver å forklare noe som er ulogisk for alle andre enn meg selv. Men pengwer er lett å forstå og i en åpen speedbåt farer jeg over vannet med den salte sjøsprøyten klingende til min kjære sykkel kun kort tid etter at jeg gjennomgikk hele sykkelen i turbo. Til slutt kommer jeg frem til Caracas hovedstaden i Venezuela. Jeg er på Ambassaden for å ordne noen papirer for å slippe ii USA uten visum da det bryter ut opptøyer mot den forhatte presidenten Perez. Konsulen lokker meg med å bo i hennes UD bolig og jeg lar meg villig lokke. Konsulen har med gro harlem brundtlands besøk å gjøre og jeg kan komme og møte gro men av sikkerhets grunner kan jeg bare slippe inn hvis vi går som et par. Jeg er ikke klar til å kalle oss offisielt for et par så jeg vil ikke gå.
- At jeg ikke gikk angrer jeg på nå for jeg skulle så gjerne ha truffet henne jeg beskylder for å ha beordret drapet på privatdetektiv / varsler Jan Wiborg, sammen med det kriminelle oppsopet - og fremtidige Riksrettsdømte - jens stoltenberg. Jeg beskylder også gro harlem brundtland til å ha startet det jeg kaller for APs Nasjonal Onanisme - med et lite tidlig utspill som f.eks OL 1994:
"Det er typisk Norsk å være god."
+ Det reklamedyråskapte:"Landsmoderen Gro."
.
Men allerede i September 1992 angret jeg på at jeg ikke traff og snakket med Gro. hennes sønn Jørgen begikk selvmord i September 1992. For en som er langvarig deprimert kan det være løsningen å presantere alternative måter å leve på. Hadde jeg snakket med Gro kunne jeg ha plantet ideen om et friere liv i hennes hode. Kanskje kunne hun ha formidlet denne ideen til Jørgen slik at han IKKE ville ha begått selvmord.
Kanskje kunne jeg ha plantet ideen om et ærlig samfunn i Gro sitt hode. Slik at hun ikke sammen med det fremtidige kriminelle oppsopet - og fremtidige Riksrettsdømte - jens stoltenberg startet APs forandring av Norge til en AP skapt kriminell nasjon. Så MIN egen sjenerthet kan ha kostet Norge mangfoldige liv og 100-talls av milliarder NOK i merutgifter...
.
Sykling?
Jeg syklet ifra fredelige Florida og inn i forferdelige Alabama Mars/April 1992. Få kilometer/miles etter grensepasseringen kommer en bil over i min kjørebane og jeg kan formelig lese av støtfangeren: "You are NOT welcome in Alabama!"
Om kvelden kom jeg inn til Mobile, veien gikk i en tunnel sannsynligvis under en elv. Midt i byen Mobile tror jeg at jeg er på forkjørsvei, lykten min var av aller beste og klareste kvalitet - dynamodrevet Halogen. Så kjøre en bil inn fra en sidegate rett foran meg jeg mistet besinnelsen og tar opp jakten på bilisten og når jeg er forbannet sykler jeg FORT. Jeg tar bilen igjen og med løftet pekefinger roper jeg til sjåføren:
"You watch it!" - så ser jeg at sjåføren er svart og at han ser på meg som en Klu Klux Klan aktig syklist... Jeg bremser og skammer meg.
Senere på kvelden kommer en politibil imot meg og setter en forferdelig lyskaster i meg. På netthinnen kan jeg lese lenge etter at politibilen har forsvunnet: "Get the hell OUT of Alabama!"
.
Dette var forferdelig langt skrevet men budskapet er det samme hvor langt eller kort jeg skreiver:
"Ha IKKE falske Guder som Atle Pedersen, skal dere forgude noen kan dere jo alltid forgude meg..."
.
Grunnen til at jeg ble "star struck"? Når jeg ser Atle tror jeg det er et kamera og en mikrofon i nærheten - DERFOR ble jeg Star struck"!
Jeg har da snakket med og sett Stjerner før.
La oss gå 20 år tilbake i tid til et helt tilfeldig valgt årstall:
.
Og DER må jeg gå jeg rettskriver dette senere...
.
.
.